Irene Larsen. Aschehoug.
Jeg står klar med koffert og ryggsekk utenfor Thon-hotellet i Kirkenes klokka åtte om morgenen søndag 4. mars. Det er klarvær og noen få minusgrader. Morgensola streifer mastene på russetrålerne som ligger til kai et stykke bortenfor hotellet. Søvnige hotellgjester kommer sigende ut for å ta seg en røyk.
Gjesteblogger: Irene Larsen, forfatter
Jeg har vært to dager på litteraturfestival, Finnmark Internasjonale Litteraturfestival. Egentlig et altfor kort opphold. Jeg fikk ikke med meg opplesningene og samtalene med Beate Grimsrud og Anna Hallberg. Heller ikke Joanes Nielsen. Men lite å gjøre med det. Jeg fikk i alle fall med meg forestillingen ”Guksin guellemuorran” (på norsk ”full pakke”) med Sara Margrethe Oskal. En forestilling med en sjelden skarp ironisk snert, ikke bare på vegne av det norske, men også det samiske. Og jeg fikk med meg Kjartan Fløgstad i samtale med danske Alberte Clemente Meldal, en meget kunnskapsrik intervjuer som ikke bare var opptatt av om romanen ”Grense Jakobselv” var fakta eller fiksjon, men som også knyttet den opp mot tyske filosofer som har skrevet om moderne totalitære samfunn.
Sara Margrethe Oskal: ”Guksin guellemuorran” på Finnlitt. Foto: © Irene Larsen
Nå står Murmansk for tur. Reisen er en del av festivalprogrammet. Bussjåføren stabler koffertene myndig. Han vil ikke ha hjelp. Da blir det bare kaos, sier han og vifter folk vekk fra bagasjeromsluka. På bussen får jeg selskap av en islandsk bibliotekar som ikke er av typen som prater i tide og utide. Det passer meg fint. Jeg har nok med å ta inn inntrykk når jeg reiser.
Etter å ha passert grensen stiller vi klokkene tre timer frem. Morgenen forsvinner bak oss. Jeg snur meg og ser at det står ”The Kingdom of Norway” på skiltet på russisk side av grensen. Det ser merkelig pompøst ut. Det er vel knapt noen i Norge som bryr seg om at vi bor i et kongedømme. Adjø til kongedømmet Norge i alle fall. Nå er vi Russland og det er alt langt på dag her.
Etter et kvarters kjøring blir jeg tatt fullstendig på senga. Jeg trodde byen Nikel bestod av et nikkelverk og noen få bygninger, og at det nærmest var et lite tettsted med to-tre tusen innbyggere. Men dette er ikke noe lite tettsted, i alle fall ikke etter norsk målestokk. Boligblokkene ligger over et stort område. Det bor 17 000 mennesker her, forteller sjåføren da vi passerer byen. For å oppnå bystatus i Russland, må en by ha 25 000 innbyggere. De er ganske rigide på reglene i forhold til akkurat det, forklarer han. Jeg sitter og tenker på Finnsnes og Skjervøy som har bystatus…
Å reise på vinteren gjennom dette området har sine fordeler. Den gråhvite sneen dekker en god del av de avsvidde trærne, selv om du ser trestubbene stikke opp. Pipene fra svovelsyrefabrikken spyr ut røyk kontinuerlig, men svovelutslippene har vært atskillig verre før, forteller sjåføren. Nå begynner det faktisk å vokse opp noen nye trær. Jeg ser ut av bussvinduet. Det ser mest ut som kratt, det som vokser opp, men i Finnmark har begrepet ”tre” sikkert like vid betydning som det har i Nord-Troms, der jeg kommer fra. Midt mellom to avsvidde trær sitter en rødrev og myser. Den har tydeligvis ikke latt seg skremme av litt svovelsyre.
Midt mellom to avsvidde trær
sitter en rødrev og myser.
Vi kjører ikke mange kilometer ut av byen før viddene er hvite igjen. Læringskurven er bratt. Jeg som hadde trodd at omtrent hele Kolahalvøya var et grått, forurenset område, blir nå forklart av sjåføren at en ny, stor amerikansk undersøkelse viser at Kolahalvøya er blant de reneste områdene i verden. 2-3 % av Kolahalvøya er svært forurenset, men resten er områder som ikke er berørt av svovelutslippene. Går det an å tro på slikt? Det kan se slik ut, faktisk. Vi passerer hvite vidder og skogkledde åser. Isfiskere rigger seg til langs vannene og elvene. En og annen skiløper sees i terrenget.
Så dukker plutselig mer bebyggelse opp. Nye lysegule og massive boligblokker. Hvorfor er folk stablet oppå hverandre i små leiligheter her hvor de har all verdens plass å ta av? Typisk norsk tanke. Som om den spredte bebyggelsen vi har skulle være en selvfølge. Selv Sverige og Finland har en mye mer regulert bosetting enn vi.
Neste overraskelse er stedet vi har kaffestopp på. Kafeen her skal visstnok være legendarisk, men hvor er den? Vi får etter hvert øye på et skilt med både russisk og norsk tekst: ”Kafé. Alltid åpen” står det over to av vinduene på en rekke gule brakker som er satt sammen. Like ved brakkene står en stridsvogn. Sjåføren forklarer at de faktisk tilbyr kjøreturer med stridsvogn til lakseplassene dersom folk er interessert. ”Dem som tar førr lang pissestopp her, og ikke e i bussen når vi skal kjøre om en halvtime, kan ta seg en tur med stridsvogn!” flirer sjåføren.
Men Titofka kafé har mye bedre mat enn mange norske veikroer. Supper, laksesmørbrød, bakverk av butterdeig, og ikke minst god kaffe. Folk er i godt humør når de går om bord i bussen igjen. Praten går lett.
Titofka kafé på Kolahalvøya. Foto: © Irene Larsen
Litsadalen er en historie for seg. Man kan ennå finne levninger etter slaget mellom tyskerne og russerne her, forteller sjåføren. Vi kjører gjennom dalen der 76 000 mennesker ble drept da tyskerne forsøkte å beleire Murmansk under 2. verdenskrig. For hver kilometer var det hundre kanonstillinger her. Nå ligger dalen bred og vakker på begge sider av veien. De avrundede høydene kaster dypblå skygger langs den hvite dalbunnen.
Ankomst Murmansk. Byen som ble bygget på grunn av behovet for ei isfri havn mot Europa. ”Murmansk er som en russisk fisker. Utseendet byr til skepsis, men byen kan likevel bli en venn”, skrev en av busspassasjerene på facebookprofilen sin like etter ankomst. Godt beskrevet. Det knipses bilder i ett sett fra bussen. De som har vært her før lener seg tilbake i setene med et overbærende smil. For Kirkenesværinger er Murmansk langt fra noe eksotisk i 2012.
På vei inn til Murmansk. Foto: © Irene Larsen
Hotellet Park Inn har glassfasade, rommene er topp moderne, og like rundt hjørnet fra hotellet ligger et nytt kjøpesenter. Ser man derimot ut gjennom hotellvinduet, kan man ane en by som minner om Sovjet: Det er noe strengt og rigid over bebyggelsen. Blokkene med grå fasader ligger på rekke og rad. Samme bredde, samme høyde. Til og med røyken fra fabrikkpipene ser ut til å følge ei rett linje til værs.
Butikk i Murmansk sentrum. Foto: © Irene Larsen
De neste to dagene skal bli hektiske og spennende. Sightseeing og omvisninger på museum og bibliotek. Kjartan Fløgstad og Helene Uri intervjues på et stort arrangement på fylkesbiblioteket, der russisk TV er til stede. To russiske forfattere lovpriser bøkene til de to norske forfatterne. Salen er så full av folk at det ikke er en eneste ledig sitteplass. Etterpå er sjefen for Finnmark fylkesbibliotek, Ann-Britt Svane, og festivalens leder, Stine Jenvin, glade og stolte. Med rette. De har gjort en strålende jobb for festivalen. Det har mange andre fra Finnmark også gjort. Vel blåst! Vi sees om to år.
Tekst og foto: © Irene Larsen
Forfatterside hos Aschehoug
